Meditasjon i en brasiliansk lagune; oss fugler imellom

Jeg vasser oppover i lagunen, på den andre siden av vannet. 


På denne siden er det langt mellom mennesker og menneskehus. Men fuglene har reder, buskas, siv – og store trær med grener til å hvile på. 

Vannet er grunt. Jeg vader kanskje rundt i noen timer. Tida blir liksom borte.





Det skjer noe med meg, når jeg er i naturen på denne måten. Når jeg er her, på naturens premisser. 



Jeg faller i harmoni. Med himmelen. Med fuglelivet. Det mjuke vannet.

Jeg saktner farten. Blir mer tilstede. Sansene åpner seg. Jeg blir bevisst på ettermiddagslyset, fargene.

Kjenner vinden mot huden, og den glødende, hjertevarme sola.

 





Jeg lytter.

Både stillheten og alle lydene er her på en gang. Stillheten er det store rommet som lydene skjer i. Som himmelen er det store rommet vi alle skjer i; Skyene som former seg og oppløses. Fuglene som passerer forbi. Lyset som skifter. Og meg selv. Jeg er her akkurat nå, en liten stund på jorden. 



Himmelen rommer alt.

Meditasjon i naturen


Er det noen som har lagt merke til at vi er i paradis? Jeg mener ikke bare fordi jeg er her, i Brasil – i varmen og vannet og ettermiddagslyset. Jeg mener alle steder vi er i naturen. 

Hvis vi saktner farten, hvis vi er tilstede og åpner sansene… Så er det som om naturen fyller oss opp, nærer oss. Det er så mye skjønnhet overalt. Naturen er en omfavnelse.

"Jeg trenger ingen forsker for å fortelle meg hvor godt det gjør. Det er bare å kjenne etter."



Det har fått navnet Skogsbad – eller Shinrin Yoku, på japansk. En slags meditasjon i skogen, der man saktner farten, åpner sansene – og lar naturen nære seg. 


Forskere har selvsagt forsket mye; Målt hjerteslag og nivåer av stresshormoner og ditt og datt. For å bevise alle de gunstige helseeffektene Skogsbad har. 



Men jeg trenger ingen forsker for å fortelle meg hvor godt det gjør. Det er bare å kjenne etter. 






Vi er natur. 

Selvsagt er det godt for oss å være i naturen og hvile i naturen. Åpne sansene, og falle inn i den naturlige rytmen. 



Det hjelper oss til å bli naturlige igjen. Det hjelper oss til å huske oss selv.









Oss fugler imellom
På vei tilbake fra lagunevandringen min, møter jeg han her. Jeg var i ferd med å legge kameraet tilbake i bagen og gå hjem. Men han sitter og ser på meg.

Jeg begynner å småsnakke med han, mens jeg går nærmere. Han følger med på meg, men flyr ikke. 


Kanskje han har sett meg vade rundt i vannet, som så mange andre fugler gjør her. Kanskje skjønner han at jeg er en av dem. Jeg er ikke mer enn 3-4 meter unna han, jeg beveger meg rundt han for å få det beste lyset. Det er nesten som han poserer. Eller ihvertfall aksepterer meg, og er litt nysgjerrig på meg. 




Etter noen minutter, åpner han vingene og flyr. 


Jeg ser hvor han skal. 




Når jeg er nesten hjemme, møter jeg han igjen. Han har invitert kjæresten sin på middag.


Ved en av restaurantene som ligger i vannkanten, er en fisker nettopp kommet til land med fangsten sin. Nå sitter min nye venn tålmodig sammen med kjæresten sin og venter.

 






Hvis du vil lese flere blogginnlegg jeg har skrevet fra livet og fuglelivet i denne lagunen i Santa Catarina, Brasil; kan du lese
OM Å FØLE FUGLER og I EN KATEDRAL AV FISKERE, DUSKREGN OG PREMENSTRUALITET.