I en katedral av fiskere, duskregn og premenstrualitet

Jeg har vært premenstruell, og det har høljeregnet i dagesvis. På ettermiddagen i går, letnet begge deler.

Jeg gikk ut med kameraet. Brasilianere flest finnes ikke når det regner, hvertfall ikke utendørs.
Det er helt stille. Bare havet som buldrer. Fuglene som danser. Og fiskerne – sakte og tålmodige.

Det føles som å komme inn i en katedral.
Lyset, rett før skumringen. Når himmelen såvidt lysner, etter dager med tungt regn.
Samspillet mellom fugler og fiskere. De kjenner hverandre, det er vennskap. 

Jeg beundrer dem.
Fuglene veit når tiden er for å være stille, vente tålmodig – og de veit når tiden er for å strekke vingene i luften, og komme nær. 

Alt har sin tid. Fuglene veit det. Fiskerne veit det. Alt som er naturlig, veit det.


Men jeg glemmer det stadig vekk.
Mange ganger vil jeg fremskynde ting og få noe til å skje. Istedenfor å la livet utfolde seg i sin egen rytme.

Premenstrualitet
Noe så enkelt som å være premenstruell, for eksempel: Så lett jeg har for å tenke at det skulle ha vært annerledes. At jeg skulle ha vært i en annen stemning. Jeg skulle ha kommunisert mer, vært mer sosial.

Men det skjer ikke hva som skjer naturlig.


Så erfarer jeg at hvis jeg bare slapper av, lar premenstrualiteten være som den er – så gir den en unik mulighet for meditasjon – og for å la meg selv synke inn i dypet og stillheten.

Hvis jeg bare ikke prøver å skape noe annet enn det som er.

"Det er en hjelpende hånd på reisen. 

Hvis jeg danser i rytmen av livet. Istedenfor å kjempe imot."

Noen ganger, når jeg er premenstruell – kommer en friksjon på innsida. Følelser som frustrasjon og sinne, eller sorg og nedstemthet. Igjen går jeg så lett i fella av å tenke at det skulle ha vært annerledes. Jeg skulle ha vært mer harmonisk – som en solskinnsdag hele tiden.

Men hvis jeg tillater følelsene å være der og lar dem komme til overflata, så jeg kan se på dem og møte dem – så oppdager jeg ofte at det er noe jeg har undertrykt og holdt nede. Noe jeg har unngått å møte.

Friksjonen av å være premenstruell, får det til å boble opp til overflata. Det gir meg muligheten til å løfte det fram i lyset.

Det er en hjelpende hånd på reisen. 
Hvis jeg danser i rytmen av livet. Istedenfor å kjempe imot.

Mirakler
Skumringen smyger seg nærmere. Flokker av fugler møtes, lager formasjoner på himmelen – og flyr ut til en liten øy i havgapet. De flyr alltid dit før natta.

Noen fugler venter fortsatt tålmodig. I skumringen er det som de blir enda hvitere. De skinner. Og fiskerne er ett med landskapet.

Vannet er grunt noen steder.
Når en fisker avslutter for kvelden, og krysser over – ser det nesten ut som om han går på vannet.
Kanskje var det sånn den historien ble til, tenker jeg.

 

Lufta og duskregnet legger seg mot ansiktet mitt.
Den lange strikkejakka mi har blitt våt og sølete. Jeg har sitti på huk uten å tenke over det.
Stillheten. Freden. Naturligheten. – Siver inn i meg.


Jeg trenger ikke å reise til Genesaretsjøen eller Nidaros.

Livet, er det hellige stedet.

Du kan se flere bilder av disse hvite, grasiøse fuglene i mitt tidligere blogginnlegg OM Å FØLE FUGLER