Sol, Strand & Høysensitivitet

Jeg har reist til stranda. Jeg skal være her noen uker før turistsesongen setter inn. Når jul og nyttår nærmer seg, stimer Brasilianere til strendene, og jeg tviler på at de lar koronaen stanse seg.

Så når den tiden kommer, har jeg tenkt å være trygt tilbake i fjellene – men nå er jeg her.


Kroppen er takknemlig for å være her i varmen og luftfuktigheten.
Jeg kan kjenne ryggraden bli mykere, den slipper taket i stivheten og overlevelsesmoduset den har lett for å gå inn i når senhøsten og kulda kommer i Norge.



Jeg har lest litt skriverier her og der; i sosiale medier og andre medier. Om høysensitivitet, angst, utmattelse, ME og de tingene der – som ikke nødvendigvis henger sammen, men som av og til gjør det.

Og det er så mye jeg kan kjenne igjen i meg selv. Samtidig er det så lite jeg kan kjenne igjen.


For det fremstilles så ofte som at høysensitivitet nesten er en sykdom. Som noe vi må lære å beskytte oss mot og stenge av.
Som at det å føle mennesker og situasjoner rundt seg, det å være sårbar til livet – er et problem!

"Den samme følsomheten gir oss muligheten til å føle stillheten og rommet i den blå himmelen, roen i skogen, friheten i fuglesvevet..."

Men sjelden leser jeg om at den samme sensitiviteten som gjør at noen av oss blir slitne av å være med mange mennesker eller av å føle "ting som er i lufta" rundt seg – den samme følsomheten gir oss muligheten til å føle stillheten og rommet i den blå himmelen, roen i skogen, friheten i fuglesvevet... Uskyldigheten i et barn.
Alt kommer an på hvordan vi lever, hvor vi plasserer oss selv og hva vi setter fokuset på.

Har du noen gang møtt et dyr som ikke er høysensitivt?
Altså, kanskje det finnes noen ihjelavlede og "menneskeskapte" dyr, noen dyr som har blitt så preget av mennesker – at de har mistet kontakten med den følsomheten. Men hvis vi snakker om ville dyr, eller dyr som lever mer naturlige liv – finnes det noe dyr som ikke er høysensitivt? Som ikke er vár på hva som skjer rundt seg, og hva som "ligger i lufta"?

Er ikke det å være høysensitiv det naturligste i verden – hvis vi er naturlige?


I mine øyne er det noe veldig rart ved samfunnet vi lever i. Vi lever så unaturlige liv, vi har gått oss så langt bort fra hva som er enkelt og naturlig for oss. Så løser vi det ved å døyve livet med medisiner. Eller vi finner metoder for å stenge av følsomheten eller "mestre" presset og stresset vi lever i.

Isteden for å forandre livsstil! Isteden for å spørre oss selv; hvordan ville det vært godt for meg å leve?

"Hvis vi bruker denne situasjonen verden og hver enkelt av oss er i – til å ta bevisste valg. 

Til å kjenne ærlig etter; hvordan er det godt for meg å leve?"

"Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe", pleide bestemora mi å si.

Jeg tror korona-tiden gir oss en mulighet for re-start og re-evaluering. Flere og flere får muligheten til å jobbe fra hjemmekontor, å jobbe fra hvorsomhelst. Og flere og flere flytter på seg.

Her i Brasil (og mange andre steder i verden) er det en stor trend nå at folk flytter ut fra byene, og til mer landlige strøk. Og jeg tror ikke bare det er pandemier som er en uheldig "bivirkning" av å leve så tett og overbefolka som mange gjør. 

Hvis vi bruker denne situasjonen verden og hver enkelt av oss er i – til å ta bevisste valg.
Til å kjenne ærlig etter; hvordan er det godt for meg å leve?


Så kanskje også flere og flere følsomme mennesker blir klar over at høysensitivitet er ikke et problem, det er definitivt ikke noe som må medisineres bort eller stenges av – det er en gave og en mulighet –


Til å lære oss til å leve i harmoni med oss selv.
Vi må bare lytte til følsomheten, isteden for å kjempe mot den.


Ja – også er det sant at den følsomheten også får oss til å føle andre menneskers smerte.
Men hvis vi finner en balanse, så denne smerten ikke er alt vi føler...
Da... hva så? Er ikke også dét å kjenne smerte (sin egen og andres) en del av det å være menneske og medmenneske? Gir ikke smerten oss dybde, forsåelse og mer medfølelse for andre...?

Har ikke også smerten en naturlig plass i livet? Sånn som også gleden og nytelsen har en plass i livet?



Det er ikke noe problem å være sensitiv her på stranda i Santa Catarina i Brasil. Det er ikke noe problem å føle tilstedeværeslen av havet, solnedgangen. Fuglene som flyr i formasjoner ut til øya for natta.
Det har tatt meg mange, mange år å bli venner med min egen følsomhet.


Men så har jeg lært, litt etter litt, å lytte til den. La den guide meg i livet. For den veit hvor det er godt for meg å være.

Og når turistsesongen setter inn, da er jeg ikke her ;-)

PS: Jeg er ikke egentlig så glad i ordet "høysensitiv". Det skaper liksom et skille mellom "oss sensitive" og "de andre". Jeg tror personlig alle mennesker er såkalt "høysensitive" – hvis vi bare lever et mer naturlig liv og kommer mer i harmoni med oss selv.
Alt i naturen er "høysensitivt". Og vi er natur.
Det er bare det at vi har kommet oss så langt bort fra det som er naturlig. Vi har vokst opp i et samfunn der det ikke er rom for denne sensitiviteten.
Så er det noen av oss som ikke har "klart" å stenge av denne følsomheten i oppveksten og i livet vi lever. Kanskje er det disse vi kaller "høysensitive". Men det betyr ikke at de er de eneste som har den følsomheten i seg.