Trekkfugl
Jeg tilbringer min siste dag på setra. I morgen reiser jeg tilbake til Brasil.
Snøen har kommet og gått noen ganger allerede. Tross både Bolsonaro og korona, så synes jeg trekkfuglene har et godt poeng ;-)
Snøen har kommet og gått noen ganger allerede. Tross både Bolsonaro og korona, så synes jeg trekkfuglene har et godt poeng ;-)
Dessuten har jeg – om ikke en prins – så ihvertfall en hvit hest som venter på meg i Brasil. #LoveIsNotTourism
Da jeg flytta inn her i midten av juni, hadde jeg tenkt å bare være i 10 dager mens jeg var i karantene. Her er jeg fortsatt, 4,5 måned seinere. Jeg trives så inmari godt!
Uten strøm (bare et lite solcelle panel til å lade telefon og mac). Uten innlagt vann (men med en klukkeklar bekk rett utenfor døra). Med vedfyring, oljelamper. Og en halveis sammenfalt utedo.
Når sant skal sies; jeg har levd langt under fattigdomsgrensa i Norge i mange år.
Men jeg føler meg rik på innsida, og i livet.
Ikke det at jeg har noe imot penger, det må gjerne komme mer av dem. Men de er ikke meningen med livet.
Allerede på ungdomsskolen var det en slags lettelse i meg over å være en outsider. En visshet om at jeg heller ville betale prisen for å være utenfor, enn å passe inn. Fordi å passe inn så ut til å bety å leve i en evig streben etter gode karakterer, være bedre enn de andre, karriere, penger og å bli noen.
Det virket så smertefullt meningsløst for meg. Jeg kunne ikke se for meg å leve et sånt liv.
Noen år seinere gikk jeg likevel i fella av å forsøke å passe inn. Prøve å gjøre det som var forventa av meg, og være den folk rundt meg ville jeg skulle være.
Det tok ikke lang tid før jeg smalt rett i veggen, Takk gud for det.
Det var ikke gøy i det hele tatt mens jeg sto midt oppe i det. Men jeg er uendelig takknemlig for det nå.
Man veit aldri hva som fører til hva her i livet.
Noe som først ser ut til å være en tragedie, ender mange ganger opp å være en verdifull gave. Hvis du bare har øynene og hjertet åpne for å se det.
Uten strøm (bare et lite solcelle panel til å lade telefon og mac). Uten innlagt vann (men med en klukkeklar bekk rett utenfor døra). Med vedfyring, oljelamper. Og en halveis sammenfalt utedo.
Når sant skal sies; jeg har levd langt under fattigdomsgrensa i Norge i mange år.
Men jeg føler meg rik på innsida, og i livet.
Ikke det at jeg har noe imot penger, det må gjerne komme mer av dem. Men de er ikke meningen med livet.
Allerede på ungdomsskolen var det en slags lettelse i meg over å være en outsider. En visshet om at jeg heller ville betale prisen for å være utenfor, enn å passe inn. Fordi å passe inn så ut til å bety å leve i en evig streben etter gode karakterer, være bedre enn de andre, karriere, penger og å bli noen.
Det virket så smertefullt meningsløst for meg. Jeg kunne ikke se for meg å leve et sånt liv.
Noen år seinere gikk jeg likevel i fella av å forsøke å passe inn. Prøve å gjøre det som var forventa av meg, og være den folk rundt meg ville jeg skulle være.
Det tok ikke lang tid før jeg smalt rett i veggen, Takk gud for det.
Det var ikke gøy i det hele tatt mens jeg sto midt oppe i det. Men jeg er uendelig takknemlig for det nå.
Man veit aldri hva som fører til hva her i livet.
Noe som først ser ut til å være en tragedie, ender mange ganger opp å være en verdifull gave. Hvis du bare har øynene og hjertet åpne for å se det.
Kommentarer
Legg inn en kommentar