Over en kopp kaffe

 "Hva har du lyst til å fortelle i dag?", spurte jeg hjertet mitt. Jeg begynner ofte sånn, når jeg setter meg for å skrive.

"La meg elske", sier hun. "La meg elske alt som lever, som kvitrer, som flommer og pulserer. La meg elske Livet", sier hjertet mitt.

Det er en setning i en sang fra Leonard Cohen. "Now, let me be the lover". Hjertet mitt nynner denne setningen til morgenkaffen i dag.

"Det er på tide nå", sier hun, "at jeg får bestemme retningen og hvem vi skal snakke med."


Hun er åpenhet, hjertet mitt. Hun eier ikke forsvarsstrategier, "føre var prinsipper" eller skepsis og sunn fornuft. Hun veit ingenting om overlevelse og om alt man burde bekymre seg over.

"Det er farlig", tenker hodet mitt, "og la henne være i førersetet".

"Du kan ikke stole på hoder. De er nyttige bare for en periode, og bare til sitt bruk."

Men skitt au, dette hodet er så gammelt og slitent. Det knirker i det når jeg tenker, og det glemmer ting rett som det er.
Og jeg kommer til å tenke på en dement sykkelreperatør jeg kjente engang. Som gikk barbeint ut på vinteren og demonterte gåstolen sin, fordi han trodde det var en sykkel han skulle reparere. Men så klarte han ikke å sette den sammen igjen, så han hadde ingen støtte til å gå inn igjen i snøen og kulda.
Han fikk hjelp altså, det gikk bra med han.

Men du kan ikke stole på hoder. De er nyttige bare for en periode, og bare til sitt bruk.


Hjertet mitt smiler, og hun eier ikke skam eller skyld eller sunn fornuft. Hun kan ikke se en eneste bekymring i hele horisonten.

Men hun er klok som himmelen.




Ønsker deg en dag full av hjerte, 
@livseventyrer