Å meditere på døden

Bildene og noe av inspirasjonen til denne posten er fra en reise til Nepal for noen år siden:

Mamma døde på vinteren. Høsten etter var jeg i Nepal. Jeg hadde noen ekstra dager i Kathmandu, og den eneste "attraksjonen" jeg følte meg tiltrukket av akkurat da – var Pashupatinath tempelet og "the burning ghats", der hvor de døde kremeres.
 

 

I tre dager sitter jeg her, ved bredden av elven Bagmati, og ser på at de døde kroppene blir brent.

Nå og da kommer et nytt følge sivende, nedover gangveien til elvebredden. De bærer en båre imellom seg. En familie har mistet en av sine. Nå bærer de sin døde til den hellige elven.
Noen gråter. Noen går i dyp fred. Noen er fortvilet og i smerte. Dét å være menneske, er på mange måter ganske likt – uansett hvor i verden du er født og hvilken religion du tilhører. Vi er alle så sårbare og vakre. De fleste av oss elsker livet. 

 

Men hvordan døden er synlig i samfunnet, er veldig annerledes her enn hjemme i Norge. Døden er så åpenlys her, den bor i sollyset ved elvebredden – og er en selvfølgelig del av byen og livet.
Da mamma døde erfarte jeg at dét å møte døden, også bærer i seg en dyp gave. Det er derfor jeg sitter her.

Mamma fikk diagnosen blodplasma leukemi en dag i slutten av Februar. To uker senere sluttet kroppen hennes å puste.
De to ukene var så brutale på mange måter. Men de var også noe av det sterkeste og vakreste jeg har opplevd. Og jeg fikk møte mamma og ta farvel med henne, på en måte så full av kjærlighet og aksept for hverandre – som jeg aldri hadde trodd ville være mulig.
I møtet med døden, ble livet så blotta for uvesentligheter og uviktigheter. Vi ble ekte. 

 

Ved bredden av Bagmati, gjøres kroppen til en død kvinne klar. Føttene hennes vaskes i den hellige elva. Hun dekkes til med lag av nye oransje og hvite stoffer, røkelse og blomsterkranser. Så bæres hun til platået der veden er lagt klar.
En gammel mann i hvite klær og med en høy krykke, setter seg på en benk litt utenfor forsamlingen. Det ser så hverdagslig ut for han, å sitte der. Se døden. Se livet. Han må ha fulgt mange han har elsket hit til elvebredden før.
En liten jente i rosa kjole løper imellom han og bålet og forsamlingen. Hun danser av liv og nysgjerrighet.

 

 

 

Å møte døden bærer i seg en underlig gave.
Når jeg husker den, husker jeg livet.

Å elske, å virkelig elske – det er å ønske alle sider velkomne hos den du elsker.
Du sier ikke; jeg vil ha den siden hos deg, men ikke den. Hvis du elsker, så favner du hele mennesket.

Er det ikke sånn med livet også?
Hvis vi elsker livet, virkelig elsker livet – så tar vi imot alle sider.

Vi kan ikke si; jeg vil ha gleden, men ikke sorgen. Jeg vil ha nytelsen, men ikke smerten. Jeg vil ha fødselen, livet – men ikke døden?

Alt er del. Alt er livet.
Og sorgen, smerten, døden – de gir oss dyp. De gir oss muligheten til å vokse som mennesker og hjerter. Så vi kan romme mer, så vi kan elske dypere.


Barn vasser i vannet, mens bålene brenner langs elvebredden. Jeg ser et svartbrent bein falle ned fra bålet. En fot og en legg. En av de to mennene som passer bålet, bruker en lang stokk til å løfte den opp igjen.


Når jeg husker min egen dødelighet, og dødeligheten til de jeg elsker – da blir jeg bevisst hvor verdifullt livet er. Å møte døden, gjør oss så takknemlige for livet. Det gjør oss sårbare, åpne. Så menneskelige. Ekte.

Derfor sitter jeg her, ved den hellige elva.
Pashupatinath er et virrvarr. Apekatter, turister, sadhuer (hellige menn), barn og gamle.
Og en enslig vestlig kvinne som sitter, for tredje dag på rad.