Meditasjon i en brasiliansk lagune; oss fugler imellom
Jeg vasser oppover i lagunen, på den andre siden av vannet.
På denne siden er det langt mellom mennesker og menneskehus. Men fuglene har reder, buskas, siv – og store trær med grener til å hvile på.
Vannet er grunt. Jeg vader kanskje rundt i noen timer. Tida blir liksom borte.
Det skjer noe med meg, når jeg er i naturen på denne måten. Når jeg er her, på naturens premisser.
Jeg faller i harmoni. Med himmelen. Med fuglelivet. Det mjuke vannet. Jeg saktner farten. Blir mer tilstede. Sansene åpner seg. Jeg blir bevisst på ettermiddagslyset, fargene. Kjenner vinden mot huden, og den glødende, hjertevarme sola.
Jeg lytter. Både stillheten og alle lydene er her på en gang. Stillheten er det store rommet som lydene skjer i. Som himmelen er det store rommet vi alle skjer i; Skyene som former seg og oppløses. Fuglene som passerer forbi. Lyset som skifter. Og meg selv. Jeg er her akkurat nå, en liten stund på jorden.
Himmelen rommer alt. Meditasjon i naturen
Er det noen
